Maria Montessori (1870-1952) ble født i Chiaravalle i Italia. Hun var en av Italias første kvinnelige leger. Hennes første stilling var som lege på barneavdelingen ved
den psykiatriske universitetsklinikken i Roma, og der kom hun for første gang i
kontakt med utviklingshemmede barn. Hun observerte at barna var uten
stimulering, men erfarte at barna kunne lære mye, bare de fikk tilrettelagt
undervisning.
Gjennom sitt arbeid med disse barna ble hun stadig mer overbevist om at deres
problemer var vel så mye av pedagogisk som av medisinsk art. Dette førte Maria
Montessori videre til studier i pedagogikk.
Da Montessori etterhvert fikk muligheten til å utvikle et undervisningstilbud
for de psykisk utviklingshemmede barna ved klinikken, fikk hun også satt sine
idéer ut i praksis. Inspirert av datidens store pedagoger Itard og Séguin,
utviklet hun materiell som barna kunne arbeide med. Barna ble aktive på en
positiv måte, og hun oppdaget at de kunne lære seg mye som man i utgangspunktet
ikke ville tiltrodd dem.
Hun skrev senere:
"Jeg har lykkes i lære et flertall av de utviklingshemmede barna
fra mentalsykehuset å lese og skrive så bra, at jeg lot dem delta i
opptaksprøvene til en skole for normalt utviklede barn, og de klarte prøven...
Mens alle beundret fremskrittene deres, lette jeg etter årsaken til at de
vanlige skolers lykkelige, friske barn kunne bli holdt på et så lavt nivå at de
i intelligenstestene kunne sidestilles med mine tilbakestående elever."
(Maria Montessori, Montessorimetoden 1909)
Casa dei Bambini – et hus for og med barn
På nyåret i 1907 ble Maria Montessori leder for en barnehage i Romas fattigkvarter San Lorenzo. I sitt Casa dei Bambini (Barnas hus) utarbeidet hun en pedagogikk som skulle bli banebrytende - blant annet ved at den bygde på barnas frivillige
medvirkning og betonte deres rett til å utvikle seg fritt. Her fikk barna sitte
på stoler og ved bord som var i deres egen størrelse/ barnestørrelse, noe som slett
ikke var vanlig på den tiden. Sentralt i hennes tenking var at barn skulle få
ha omgivelser som passet dem, og som små barnehender kunne håndtere.
Her jobbet hun med 3-4 årige barn, mye på samme måte som hun hun hadde gjort med de handicappede barna. Etter å ha jobbet med ett barn, pleide hun å låse
materiellet hun hadde brukt inn i et skap.
En dag skjedde to ting, som drastisk endret hennes måte å se ting på. Hennes medhjelper hadde glemt å låse skapet med materiell, og kom i tillegg for sent på jobb den dagen. Innen hun og Maria Montessori kom, hadde barna alt tatt fram materiellet fra det ulåste skapet, og jobbet fredfullt og lykkelige, hver med sitt selvvalgte
materiell. Hun oppdaget at disse barna konsentrerte seg og jobbet fokusert i overraskende lange perioder, og at de utforsket variasjoner og ulik bruk av materiellet helt spontant og kreativt. Hun fant også at de repeterte samme aktivitet igjen og igjen til de oppnådde en indre tilfredshet. Når de så var ferdige med en
aktivitet, og la materiellet tilbake i skapet, så var det som om en glede, ro
og tilfredshet omsluttet dem. Hun oppdaget at ekte læring fant sted, ikke hovedsakelig i undervisning, men senere når barna selv fikk velge aktiviteter og fikk jobbe med dem til de selv var tilfredse.
Maria Montessori var forut for sin tid. Hun opprettet en pedagogisk vitenskap, noe
som skulle lede henne til å oppdage barnets iboende muligheter og spesifikke
behov. Hun så at det lå store ressurser skjult i det spirende menneskesinnet.
Hvis barnet fra starten av ble tatt hånd om på en måte som var tilpasset
barnets utviklingsnivå og behov, ville skjulte muligheter komme til syne og
lede til en mer allsidig personlighetsutvikling.
Montessori skrev en rekke bøker om sine erfaringer og observasjoner av barn, og hun
utformet den pedaogiske metoden som siden har fått hennes navn. Hun grunnla
utdannelsessentra for lærere og holdt forelesninger over hele verden, blant
annet i Norge, Sverige og Danmark i 1950. Mange av forelesningene hennes er
nedskrevet og senere utgitt.
Undervisningsmetoden ble populær i mange land, særlig i Nederland, Storbritannia og USA. Montessori samarbeidet med datidens mest kjente pedagoger og filosofer, blant dem var Sigmund Freud og Jean Piaget.
Da den andre verdenskrig brøt ut, måtte Maria Montessori rømme fra landet. Hun flyttet til India, hvor hun bodde frem til 1947. Per i dag er India det land som har
flest montessoriskoler i verden.
Maria Montessori etablerte Association Montessori Internationale (AMI) i Amsterdam. Organisasjonens hovedoppgave er å føre en korrekt tolkning av Montessoris pedagogikk og å utdanne pedagoger i montessorimetoden. Etter Montessoris død i 1952, overtok hennes sønn Mario ledelsen av AMI.
Senere hjerneforskning bekrefter i stadig større grad de fenomener Montessori
observerte og som hun la til grunn i sin pedagogikk.
Frihet og orden, det tilrettelagte læringsmiljøet, gjensidig respekt og ansvar for
omgivelsene, er begreper som går som en rød tråd gjennom Montessoripedagogikkens filosofi.
Barnehagebarnets absorberende sinn, de sensitive periodene, behovet for frihet og
selvstendighet, og behovet for mestringsfølelse er fundamenter i den pedagogiske filosofien som en montessoribarnehage og -skole er basert på.